Etter en uke på reisefot nærmer vi oss Cuiaba og del to av reisen med stormskritt. Akkurat nå befinner vi oss i Campo Grande som er en middels stor by på grensen til det store Pantanal-området på grensen mot Bolivia. Vi ankom Campo Grande rundt klokken åtte søndag kveld etter tre dager på en Fazenda (gård/farm) i nettopp Pantanal. Det var fine dager med blant annet elvebåttur, jeepsafari og hesteridning. Tiden mellom aktivitetene ble benyttet til behagelig avslapning i hengekøyene. Akkurat da var Norge og Sverige langt, langt unna.
Turistbyrået som vi brukte reklamerte med å være økologiskae, og “i ett med naturen”. Da burde dem ikke skremme dyrene langs med elvekanten med en 60 hesters bensinmotor eller ignorere store åpne og blødende gnagsår på hestene. Sjargongen og stemningen blant de ansatte kunne på mange måter minne mer om dragracing enn noe annet. I hele tatt en ganske bittersøt opplevelse.
Turen til Pantanal og Fazendaen Santa Clara hadde som sagt to sider, men i tillegg var den også nyttig. For det første var det trygg måte å bli presentert for villmarken i Brasil på, for det andre fikk vi litt innføring i hvilke planter som blant annet brukes i medisinsk sammenheng. Vi lærte også at dyr vi har sett på som potensielt farlige ikke nødvendigvis er så farlige likevel. I Pantanal ligger det kaimaner ved et hvert vann og ved enhver elv det er fisk i – noe det er nesten overalt.
Disse, skjønte vi etter hvert, er fullstendig harmløse og lå bare og tittet nysgjerrig på oss da vi fisket etter Piraya. Pantanal innehar et enormt rikt dyreliv og vi har sett fugler og fisk vi tidligere bare har sett på film og som, ved første øyekast, nesten ser ut som figurer i plast.
Nå venter snart en busstur på 10 timer mot Cuiaba, en forholdsvis kort busstur når det gjelder brasiliansk standard. Reisen fra Sao Paulo til vi ankom Fazendaen i Pantanal innebar så å si ett døgn sittende på buss. Heldigvis er standaren på bussene veldig bra samtidig som det er lagt inn stopp stort sett hver tredje time.




Det är så spännande att följa ert äventyr. Toppenbra att ni skriver – jag får ju träna på att läsa norska!
Ha de så bra!
// mamma
Aventyret har vall inte helt startat annu utan det ar forst nar vi om nagra dagar lagger tryggheten i Cuiaba bakom oss och reser norrut som den spannande delen borjar…
Vi kommer nog att vaxla lite mellan spraken, men ja sa har langt har det mest blivit norska (eller svorska..)
Hundrings til den som tar en brytekamp med kaimaneren og får det på film. Kanskje de brukte miljøbensin. Er det mye bugs der? God reise videre
Mats
Du skal ikke se bort ifra at en av oss tar den utfodringen. Kaimanerne her kan ikke pa noen mate sammenliknes med de krokodillene du og jeg motte i Tanzania!
Ikke forelopig ihvertfall…
Hej, skönt att höra ifrån er! Vi hoppas att det fortsätter gå bra för er och att ni får möjlighet att skriva snart igen.Kram!
Fia
Hei!
Morsomt å lese om turen deres
Uansett om kaiman’ene er ufarlig eller ikke; du hadde ikke fått meg veldig nær dem….
God tur videre!
Tusen takk for det. Håper alt står bra til i gamlelandet.
Hils Solveig.
Sølve