Det sista som blev hört från Fawcetts ödesdigra expedition 1925 är ett brev skrivet av Percy själv till hans fru Nina. Brevet som avslutades med orden »You need have no fear of any failure…» är daterat den 29 maj och skrivet på en plats Fawcett gett namnet »Dead horse Camp» (DHC) efter att hans häst dött på den samma platsen under en av hans tidigare expeditioner i området. I 1925 var det härifrån som Percy tillsammans med sin äldsta son Jack och Jacks kamrat Raeligh Rimell sände tillbaka sina bärare och själva vandrade ut i det okända för att aldrig återvända. »You need have no fear of any failure…»
För oss som 89 år senare önskar att berätta historien om Fawcett är givetvis denna platsen central i vår resa. I det sista brevet till sin fru uppger Percy också koordinaterna till DHC. Så då ska det väll vara en liten sak för oss att besöka platsen? Nej ingenting i denna historien är enkelt och okomplicerat. Det finns goda grunder till att tro att Percy med vilja uppgav fel koordinater. Här finns det en uppsjö av olika diskurser och metanarrativ om motiv och koordinater. Vår blogg är inte tänkt som platsen att diskutera dessa. Vi kan här bara konstatera att vi i vår research valt ut fyra olika områden som vi har haft för avsikt att uppsöka. Två av dessa hade vi redan varit förbi när vi tidigare var i området runt Bakiri Post (Simoes Lopes) och nu stod de nästa två för tur, koordinaterna Percy själv angav i det sista brevet samt de koordinater hans fru Nina senare trodde var dom riktiga.
Våran Gol fortsätter att överraska
I Sinop fyllde vi upp bilen med mat, vatten och bensin och styrde så på små grusvägar österut in i den allt tätare djungeln. Vår plan var enkel; att först komma så nära koordinaterna som möjligt med bil för att så tillryggalägga den sista biten till fots, dvs om det överhuvudtaget skulle visa sig vara praktiskt genomförbart.
Att orientering på dessa små grusvägar inne i Mato Grosso är en stor utmaning har vi skrivit om tidigare. Till trots för att vi bägge två anser oss vara relativt goda kartläsare och orienterare så tvingas vi gång efter gång att kapitulera inför denna myriad av förvirrande, och vad som för oss framstår som fullständigt ologiska mönster med, grus- och skogsvägar. Ja också framkomligheten på dessa vägar/stigar med våran lilla Golf City (eller Gol som det heter här) är ett problem, speciellt när regnet fallit och traktorstigarna omvandlats till gyttjebad och lervälling, men Golfen imponerar och det är orienteringen, inte terrängen, som så här långt varit vårt största hinder. Vi körde oss också vilse den första dagen. Först långt efter nattens inbrott befann vi oss till slut ca 6-7 kilometer från Ninas DHC. Där tältade vi i den varma och fuktiga natten.
Sølve vid tältet
Ormar, fästingar och besvikelse
Vi stod upp tidigt med solen, ivriga och förväntansfulla. Längs en delvis igengrodd traktorväg klarade vi att köra de första kilometrarna i riktig riktning innan vi tvingades ta till fot. Kompassen glömde vi i bilen och snart blev vegetationen för tät för att vi skulle kunna få vår egna position via GPS. Även om djungeln var snårig så var det fortfarande möjligt att se och delvis följa spåren efter traktorstigen. Värmen och fuktigheten var påträngande och svetten forsade. Vi hade tagit med allt för lite vatten. Med bara sporadiska möjligheter att se vår egna position letade vi i blindo. Trötta och besvikna efter vad som senare skulle visa sig vara en nästan 30 kilometer lång djungelvandring vände vi tillsist tillbaka till bilen i tron att vi misslyckats.
Nu upptäcker vi till våran förfäran att vi bägge är fullkomligt invaderade av hundratals med små fästingar. De flesta fortfarande på våra kläder men många tiotals har redan funnit sig en eller annan lockande plats på våra kroppar och bitit sig fast. I timmar tvingas vi plocka bort dessa små irriterande krypen. Också expeditionen 1925 slet med fästningar. Percy berättar i det sista brevet att ett infekterat fästingsbett orsakat stora problem för Raleigh. En liten detalj som senare fått stor betydelse i flera teorier som försöker förklara expeditionens försvinnande.
Joel i djungelen
Nästa dag letade vi oss fram till området runt Percys DHC. Igen körde vi bil så långt det var möjligt, vi släpade undan eller körde runt nedfallna träd och buskar som blockerade skogsvägen men till sist tog det stopp också denna gång. Vi var då «bara» 3 kilometer ifrån Percys egna koordinater. Det kortare avståndet till trots så blev denna dagens vandring betydligt mer krävande än dagen innan. Nu hade vi iallafall hjälp av kompassen som gav oss riktningen mot vårat mål. Den täta undervegetationen är inte bara tung att gå i utan har också möjligheten att gömma inte ont anandes giftormar. Dessa utgör en konstant fara. I början av en djungelvandring när vi fortfarande är utvilade och fokuserade är vi ständigt på vår vakt. Men när tröttheten kommer, svetten rinner och saltet medför svida och obehag i alla de olika insektsbetten som ständigt plågar oss, är det lätt hänt att låta garden sjunka. Vid ett tillfälle kliver Joel nästan på en svart orm med gula stripor utan att han själv lägger märke till det. Det är en lätt nervös Sølve som i efterkant gör han uppmärksam på detta «nästan»-tillfälle.
Djungel
I tillägg till flugor, myggor och knott i alla varianter och storlekar som ständigt biter, bränner och irriterar (en ganska vanligt förekommande flugart här nede är nästan lika stor som en knytnäve…) kommer lijaner, kvistar och grenar, gärna med gifttaggar och fulla med aggressiva myror och inte minst tidigare nämnda fästingar, som river och sliter i oss och våran utrustning. Vi hade kommit ungefär två tredjedelar mot vårat mål när det stod klart att i inte hade en chans att först nå fram till punkten och så tillbaka till bilen innan solen gått ned och mörkret fallit. Vi hade misslyckats igen.. Nederlagets bittra närvaro sved ikapp med riv- och skavsår på tillbakavägen till bilen.
Google Earth
Nej vi måste erkänna att vi inte var gott nog förberedde på denna typen av djungelvandring. Men som plåster på såren kunde vi senare tillbaka i Sinop när vi plottade in koordinater från våra vandringar på Google Earth konstatera att vi faktiskt den andra dagen passerade Ninas DHC utan att vi var medvetna om det. Tur i oturen stannade vi också på platsen för att skölja oss i en liten bäck och ta några bilder! Vi var också närmare Percys DHC än vad vi var klara över, så pass närma faktiskt att vi med tveksam argumentation kan hävda att onoggrannheten i de instrument som Percy själv använde sig av i början av 1900 talet faktiskt var så pass stor att vi med mycket godvilja och lite självömkan kan påstå oss kommit fram till vårat mål…
Sølve etter en liten vask i bekken ved Ninas DHC
Vi slickade våra sår och vilade upp oss i Sinop en dag innan vi igen hoppade i bilen och körde norrut på, hör och häpna, till största delen asfalterade vägar mot den lilla «nybyggar»-staden Peixoto de Azevedo.
Peixoto de Azevedo
Vi ankom Peixoto de Azevedo, en stille by, etter mørkets frembrudd onsdag kveld og tok inn på et ganske slitent hotell langs hovedveien. Planen var å bli en dag ekstra i Peixoto for å slappe av litt og vaske klær, men vi ble kjapt enige om at det var like greit å dra videre allerede tidlig neste morgen. Det var imidlertid et usikkerhetsmoment. Neste stopp var Sao Jose do Xingu på den andre siden av den storslåtte Rio Xingu og vi var ikke sikre på om fergen gikk så seint som vi kom til å komme fram. Det er ikke mer enn ca. 320 km fra Peixoto til Sao Jose do Xingu, men det er umulig å ligge i mer enn rundt 50-60 km/t.
Tordenvær
Det hadde akkurat blitt mørkt da Rio Xingu åpenbarte seg foran oss. I tillegg begynte det så smått å regne. Vi så det sto biler på andre siden og etter at vi blinket et par ganger med lysene hørte vi ferga komme mot oss. Det begynte å regne mer og mer og snart lynte og tordnet det også. Over på andre siden var det umulig å se noe som helst og vi var en stund usikre på hvordan vi skulle forholde oss til en tau som stengte veien. Løsningen ble etter hvert å kjøre rundt på en liten vei vi fikk små glimt av hver gang det lynte.
Resten av turen til Sao Jose do Xingu ble preget av et tordenvær ingen av oss noensinne har sett maken til. Det lynte i ett sett – vi er ganske sikre på at bilen ble truffet minst en gang – og veien ble stadig dårligere. Sølve, som kjørte under denne etappen, begynte å bli bekymret for om vi i det hele tatt ville komme oss fram (Joel var mest opptatt med å ta bilder og filme det voldsomme tordenværet), men med ett kjørte et liten Fiat forbi oss og vi tenkte som så at hvis den klarer det så skal det ikke være noe problem for Golfen vår heller. Vi kom fram til slutt.
Regn og torden ved Rio Xingu
Dagen etter hadde det gitt seg noe med å regne og vårt ønske om å se Rio Xingu i dagslys var større enn vår bekymring for å sette oss fast på veien dit. Vel framme fant vi ut at tauet vi hadde sett dagen før som sperret veien var en bomstasjon som en indianerstamme i området forvaltet. Vi skulle sannsynligvis betalt noe penger for å passere dagen før, men siden de denne dagen tok seg godt betalt for at vi skulle få ta noen få bilder av elven har vi ikke dårlig samvittighet.
Vi hadde med oss en indianer som følge og på veien tilbake til bommen var det to andre indianere som gjerne ville sitte på med oss. De spurte egentlig aldri, men vi følte vi ikke hadde så mye vi skulle ha sagt når den ene av de satt med et gevær i fanget. Uansett var det hyggelig å kunne gjøre en tjeneste.
Joel i diskusjon med indianere nær Rio Xingus bredder
Sao Jose do Xingu og vårt møte med en norsk jente
Byen het tidligere Bangue-Bangue, men byttet navn og fikk bystatus en gang rundt år 2000. Sting, som er engasjert både i regnskogen og i indianerne som bor i den besøkte byen på nittitallet og sammenlignet da byen med »det ville vesten» i USA. Situasjonen er roligere i dag enn den var på nittitallet – da Sting besøkte byen hadde i tillegg fjorten rancharbeidere nettopp blitt drept av indianere på grunn av uenigheter om landområder. Vi merker likevel til konflikten som ligger der mellom rancharbeidere og indianere og det at hotellvertinnen gjerne ville gi oss et slags balltre(!) da vi skulle dra sier vel sitt. »Indios», sa hun megetsigende. Vi prøvde å le litt halvhjertet og takket høflig nei.
Under vårt besøk i Sao Jose do Xingu passerte vi den velkjente halveis-milepælen og det falt seg naturlig å ta en liten fest. Sao Jose manglet ikke på steder som serverte øl og vi trasket litt rundt i byen og testet ut de forskjellige stedene, akkompagnert av litt biljard. Det å være turist i Sao Jose do Xingu, og i hele Mato Grosso for den saks skyld, trekker unektelig til seg en del oppmerksomhet. Vi kom så vidt i snakk med en hyggelig, brasiliansk fyr ganske tidlig på kvelden og vi ble ganske så forbauset da han, etter å ha vært borte flere timer, kom kjørende, parkerte bilen utenfor serveringsstedet og kom mot oss med bestemte skritt. Han opplyste om at det var fest på en fazenda (gård) rett utenfor byen og at også en norsk jente og en tysk (!) mann var tilstede på festen. Vi ble med og der, på en fazenda i nærheten av en liten by langt fra alt som heter turisme, møtte vi Elin fra trøndelag som jobbet med planting av trær. Det er alltid hyggelig å møte nordmenn i utlandet og det var desto mer spesielt at vi møtte henne på et slikt sted. (Natten før hadde i tillegg Sølve drømt om brunost og møte med nordmenn…)
Quarencia og, om mulig, enda dårligere veier
Vi begynner å nærme oss regntid her i Mato Grosso, Brasil og skybruddene kommer stadig oftere. Da vi skulle dra videre fra Sao Jose do Xingu hadde det imidlertid vært opphold en god stund og vi håpet at det skulle medføre fine kjøreforhold. Den første strekningen gikk veldig fint og vi begynte å snakke om at vi kom til å komme fram i Quarencia i god tid før det ble kveld, en oppfatning vi snart måtte forandre på. Et sted der vanndammene begynte å komme hyppigere stoppet det en motgående bil og prøvde å forklare oss et eller annet med et lurt smil. Vi takket og ga han tommelen opp, så på hverandre og spurte oss selv om det kanskje var kvaliteten på veien han hadde prøvd å si noe om. Det var det. Litt lenger fremme begynte veien å nærmest bølge framover, med store vanndammer og gjørmehull i bunn. Da det endelig begynte å se litt bedre ut og vi kommenterte at vi håpet det verste var over møtte vi en hel rekke med store lastebiler som sto foran oss på veien. På en strekning litt lenger framme hadde en annen lastebil kjørt seg fast og ingen kom seg hverken fram eller tilbake. På skrå og noen ganger skliende litt sidelengs klarte vi likevel å manøvrere Golfen vår fordi den fastkjørte lastebilen (noe som i ettertid er helt utrolig å tenke på). Da veien ble fastere ble den imidlertid mer dumpete så farten vi holdt var til tider ikke mer enn 10-15 km/t. Akkurat det skulle vise seg å være ganske bra siden vi ved en anledning møtte på en stor tapir som sto midt i veien.
Vi kom oss til slutt fram til Quarencia og konstaterer noe overrasket at vi ennå ikke har satt oss fast eller fått en punktering (bank i bordet).
Veistandard etter regnvær
Dødsplassen og Barra do Garchas
Det verserer mange teorier om hva som faktisk skjedde med Fawcett og hans følge da de forsvant i 1925. Av flere grunner som vi kommer inn på i filmen, og også senere i bloggen, er det gode grunner til å tro at de døde i nærheten av det som i dag er byen Quarencia. I morgen drar vi ut for å oppsøke denne plassen. Nok en gang er det spennende å se hvor langt vi kommer, først med bil og så til fots.
På kvelden håper vi å rekke fram til en by som heter Barra do Garchas og som er sentral i forbindelse med Fawcett sin interesse for teosofi og det okkulte.